Crisscrossing Cambodia – Part 1

Kjærlighet / Reise / August 9, 2015

…Scroll down for the English version…

Dyrebare tårer truet i øyene til min mor. Under latteren og smilene hennes var det en mammaørn som ikke vil gi slipp på kyllingen sin. Mammaørnen hylte i det kyllingen kastet seg ut av redet. Sorry, mamma, men nå må jeg slå med vingene mine igjen.

To forvokste kyllinger er nå på sin så langt største reise, og har hittil overlevd en hel natt i Bangkok. Selv etter 3 tidligere Bangkok besøk er jeg enda ikke kjent på noe slags måte! Alt er så ulikt, men samtidig så likt. Så etter en god frokost og noen runder med metro, tog og buss så satt vi (ja, begge to) klare på flyplassen for vår neste destinasjon: Kambodsja.

Kambodsja, Phnom Penh. Det å gå i sandalene til Kambodsja er ikke nok for å forstå en brøkdel av hva som har skjedd her. Et kaos av følelser kastet meg mellom oversvømmende veier, minefelt, massegraver, og sweatshops. Den rungende latteren til en kvinne fanget oppmerksomheten min. De nakne føttene hennes var plantet i møkk, og der det en gang hadde vært fortenner var nå kun et stort gap av et glis. Av en eller annen merkelig grunn var det ikke medlidenhet som dukket opp i meg, men heller beundring over hvor vakker hun var. Under all fattigdommen skinte øynene hennes av den rikeste lykke. Denne damen hadde ingenting, men allikevel alt. Hvordan var dette mulig?

Veiene i byen er et beruset vepsebol. Her kjører alt og alle i alle retninger; venstre, høyre, bakover, forover, under, over, og igjennom. Inntrykkene ble filtrert gjennom munnbindet mitt, men det var bare adrenalinet som forhindret at jeg svimte av. Tuk-tuken tok oss inn i en dødelig dans på veien. Elegant unngikk vi kollisjon etter kollisjon, mens skulte hull i veibanen gav den allerede usikrede berg og dalbanen litt mer spice. Sansene var på høygir, men jeg hadde enda ikke opplevd nådestøtet. ‘Killing Fields at the Choeung Ek Genocidal Center’ bar en intensitet jeg ikke var forberedt på. Vi har alle hørt om det, men ignorant naivitet har fått oss til å dytte virkeligheten unna oss. Jeg var på gråten fra jeg satte min første fot innenfor minnesmerket. En stor og ekkel klump lå igjen i magen min etter vi forlot dette stedet. Beinrestene etter disse stakkars menneskene skal være en påminnelse om at vi ikke må glemme giften alle nasjoner bærer med seg. Av og til blir makt fordelt til feil hode, og dersom dette hodet skaper sin egen versjon av ’rett’ og ’galt’ kan mørkt ondskap senke seg over millioner av uskyldige sjeler. “Dette er nok ikke siste gangen verden må gjennom en slik tragedie”; jeg håper de tar feil, men innerst inne vet jeg de har rett…

Så langt har Toby og jeg ikke sovet på et sted mer enn en natt. Det å være på reisefot konstant kan høres slitsomt ut – og det er det og – men hvert nytt skritt du tar er en ny opplevelse. Det er som å gå rundt et dessertbord hvor du har valget mellom å fylle magen med kun en av kakene, og dermed få den fulle opplevelsen av denne ene nytelsen, eller så kan du ta en liten bit av alt. Fylle magen med en stor miks av alle søtsakene gir deg nok til slutt magepine, men før den tid må man bare lene seg tilfredsstilt tilbake. Vi er begge utstyrt med Imodium så dette skal nok gå bra.

Neste stopp var Kampot. Etter en alt for lang busstur var vi fremme i denne byen. Plutselig var bylivet byttet mot et roligere elveliv. Jeg må innrømme at jeg var meget skeptisk til denne bungalowen vi skulle liksom sove i. Mindre koselige minner fra Phi Phi hjemsøkte tankene mine. Heldigvis ble skeptisismen modifisert drastisk etter en alt for vakker utsikt og deilig middag. Oppholdet her ble avsluttet med en lettere padleøkt i elva, og neste bloggpost kommer til å omhandle en tropisk diamant gjømt vekk sør i Kambodsjas hav. So stay tuned!

//

Precious tears threatened to appear in my mum’s eyes. Under her laughter and smiles there was a mama eagle that didn’t want to let go of her chick. The mama eagle cried a heart-breaking scream when the chick threw herself out of the nest. I’m sorry, mamma, but it is time for me to spread my wings again.

Two overgrown chicks are now on their biggest adventure to date and have so far survived one whole night in Bangkok. Even after visiting Bangkok three times prior, I cannot say I’m familiar with this place in anyway! Everything is just so different, but at the same time so similar. So after a delicious breakfast and a few rounds on the metro, train and buses, we were (yes, both of us) finally sitting at the airport ready for our next destination: Cambodia.

Cambodia, Phnom Penh. Walking in the sandals of Cambodia is not enough to understand even a fraction of what has happened here. A pothole ridden emotional ride was taking me through overflown roads, landmines, mass graves, and sweatshops. The ecstatic laughter of a woman caught my attention. Her naked feet were planted in shit, and where she once had front teeth was now just a big hole of a smirk. For some reason it was not compassion that felt, but rather envy over how beautiful she was. Underneath all the poverty, her eyes were shining with the richest happiness. This woman had nothing, but at the same time she had everything. How was this possible?

The streets of the city are one big intoxicated wasp nest. Everyone and everything here drives in every direction; left, right, backward, forward, under, over, and through. The impressions got filtered through my mouth mask, but it was only the adrenaline that kept me from fainting. The tuk-tuk brought us into a deadly dance on the road. We elegantly escaped accident after accident, while hidden holes in the road spiced up the already thrilling roller coaster. My senses were working on their highest gear yet I still hadn’t experienced the deathblow. ‘Killing Fields at the Choeung Ek Genocidal Center’ presented an intensity I wasn’t prepared for. We have all heard of what happened here, but ignorant naivety has made us push reality out of our sight. I had tears in my eyes from the very first step into the memorial. A growing knot was left in my stomach after we had left this place. The bones of these poor people are a reminder to never forget the poison all nations carry within them. From time to time power is given to the wrong head, and if this head creates its own version of what is ‘right’ and ‘wrong’ dark evilness can drown millions of innocent souls. “This is probably not the last time the world will experience such a tragedy”, I truly hope that they are wrong, however, deep inside I know they are right…

So far Toby and I have not slept in one place more than a single night. Being constantly on the go might sound exhausting – which is also the case – but every new step you take is a new experience. It’s just like walking around a table of mouth-watering desserts where you can choose between filling your tummy with one single cake, and by doing so gain a delicious single experience. Or, you can take a small bite of everything. Filling your stomach with a mixture of all the different sweets will probably give you stomach-ache, but before that happens one can only lean back into a coma of satisfaction. We are both equipped with Imodium so don’t worry.

Next stop was Kampot. After a too long bus journey we arrived in this town. Suddenly, the city life was swapped out with a Zen riverside life. I have to admit that I was pretty sceptical to this bungalow that we were supposedly going to sleep in. Not so nice memories from Phi Phi were haunting my thoughts. Luckily, this scepticism was modified drastically after experiencing the stunning view and a heavenly dinner at this place.

Our stay was completed by a modest paddling session in the river, and my next blog post will be about a tropical diamond hidden away in the south of Cambodia’s ocean. So stay tuned!

 

Best Regards
Renate

Quote Of The Day:
“Twenty years from now you will be more disappointed by the things that you didn’t do than by the ones you did do. So throw off the bowlines. Sail away from the safe harbor. Catch the trade winds in your sails. Explore. Dream. Discover.”
― H. Jackson Brown Jr






5 Comments

on August 9, 2015

Utrolig bra fortalt. Ja mammahjerte gråt, men føler meg trygg på at dere passer på hverandre. Lykke til videre og nyt den store reisen og opplevelsen

on August 13, 2015

Loves it! Since I may not be able to travel to these places in my life, it’s great to see and hear about your experiences in them! Miss you

    on August 15, 2015

    Thank you, Pong! Miss you too <3

on September 9, 2015

[…] the Killing Fields at the Choeung Ek Genocidal Center is definitely worth a visit (as seen in my 1st blog post for Cambodia). Key words: busy city, main hub for all kind of transportation – 1st […]



Leave a Reply


%d bloggers like this: