Crisscrossing Cambodia – Part 2

Kjærlighet / Reise / August 14, 2015

…Scroll down for the English version…

Fra Sihanoukville seilte en ferje til Koh Rong Samloem øyen. På ferja satt to fortapte backpackere. Disse to hadde ingen aning om hva som var i ventet for dem. Det å forlate fastland var en helt spontan avgjørelse, men det endte opp som en av de beste valgene vi har gjort så langt på denne turen. Ferja ankom på noe som så ut som en photoshopet reklamekampanje for et reisebyrå. Men reisen var ikke over enda. Oppholdsstedet (The Robinson Bungalows) vårt var en 45min klatretur over øya, gjennom tykk jungel. Luftfuktigheten trengte seg igjennom alt, og porene våre druknet i svette. Plutselig, la det seg en frisk bris over oss. Den tropiske jungelen ble byttet ut med palmer, og forbi palmene lå den reneste og mest fristende stranden du kan tenke deg. En uendelig lang brygge var det eneste tegnet på sivilisasjon. Brygga bar store preg av å ha blitt formet av havets salte slag. Det var en åpen gange av ren frihet; Jeg var høy på Samloem harmonien. De kløende reiseføttene mine ble sakte tilfredsstilt av sandens naturlige spaskrubbing. Vi var begge endelig klare for å sette ned ryggsekkene for et par dager. Livet på denne siden av øya var veldig simpelt. Det var null telefonsignal eller elektrisitet, med unntak av et par timer på kvelden, noe som gjorde dette til en helt unik strandet-på-en-øy-opplevelse. Jeg var i himmelen.

I løpet av natten kom dette paradiset til å transformere seg til et mareritt. En storm spredde klørne sine over øya, og vi fikk dermed smake på naturens tropiske krefter. Klokken 3 på natten fløy dørene plutselig opp på bungalowen vår. Paradisets bølger rev stranden i fillebiter. Piler av regn traff ansiktene våre gjennom bungalowveggene, og taket hadde laget et fossefall ned på bordet hvor vi hadde tingene våre. Vinduene og døren stod og slo mot veggene, mens Toby og jeg prøvde febrilsk å få kontroll over situasjonen. Vinden var så sterk at det å stenge døren var et oppdrag i seg selv. Etter en tapper runde med stormen kunne vi endelig gå tilbake til sengs, selv om senga var nå mer som en våt svamp. Gjennom hele natten lå vi begge bare og tenkte på nøyaktig den samme tingen, ”kommer øyen til å gå under med stormen?”. Morgengry kom til slutt, og hva som tidligere hadde vært stien opp til resepsjonen var nå forvandlet til en hissig elv. Regnet kom for å bli den dagen, og dette skulle snart bli starten på et reelt helvete. For dere som har fulgt med bloggen min en stund har kanskje fått med dere at jeg har nevnt en viss redsel jeg har for et spesifikt vesen. Jeg vet dette er en fullstendig irrasjonal fobi og at det er mange som syntes det er hysterisk latterlig, men for meg er dette den raskeste veien til et hjerteinfarkt. De fryktinngytende monstrene jeg snakker om er… maur. Ja, maur. Hvem kan være redd for noe så lite og uskyldig? Jeg er! Og bare så du vet det så er de langt ifra uskyldige. Styrken og farten til disse djevlene i forhold til størrelsen deres er sammenlignbart med kreftene til superhelter.

Dagen vi ankom øya trodde jeg at jeg hadde klart å få større kontroll over min maur-fobi: På gulvet ved siden av meg (selvfølgelig med trygg avstand) marsjerte et monster. Den var helt alene og en god del større enn sine søsken hjemme i Norge. Det var grunnet dens ginger farge at jeg ble en smule nysgjerrig, men i samme sekund som jeg tok et lite steg frem glefset den til meg! Vi hisset på hverandre i kanskje 10 minutter. Det var en intens stirrekonkurranse, men vi ble til slutt enige om å gå i hver vår retning. For første gang i mitt liv følte jeg at vi var på samme bølgelengde; jeg likte ikke dem og de likte ikke meg. Dessverre, ble dette steget fremover i min maur-forbi-helbredelse utvekslet med 10 steg tilbake etter stormen. I løpet av denne morgenen, hvor jeg trudde det verste av stormen var over, hadde jeg et mentalt sammenbrudd. Veggen bak sengen bevegde seg! Det eneste som kom ut av munnen min var ”omg, omg, OMFG!”. En tykk stripe av termitter dekte veggen. Den synkroniserte marsjen fikk dem til å ligne for mye på fetterne deres. Jeg var på vei til å svime av. Tusener av termitter hadde flyttet inn og en konstant strøm av nye monstre joinet dem. ”Ikke forstyrr dem, Renate”, sa Toby. Ikke forstyrr dem!? Ikke forstyrr DEM!? Jeg kunne kjenne beina mine trippe og hjertet mitt var på vei til å slå ut fortennene mine. ”Jeg må ut herifra…”, så dermed løp jeg ut på verandaen til bungalowen. Jeg klødde som en galing og tårene presset på. Av en aller annen merkelig grunn så bestemte jeg meg for å titte rundt hjørnet av bungalowen for å se hvor monstrene kom fra. Dårlig ide, Renate! Naboen vår var den største termitt-tuen jeg noen gang har sett. Et 3 meter høyt termittslått var noe jeg ikke trengte å se. Siden man alltid skal kjenne fienden sin så visste jeg også dessverre at denne 3 meter høye tua var mest sannsynlig dobbel så stor under bakken. Regnet må ha ødelagt tunnelene deres og dermed kom de til å se etter et nytt hjem. Selvfølgelig var dette nye hjemmet mitt hjem. Jeg tror nok til og med en ‘normal’ person ville ha friket ut dersom kilometer av termitter flyttet inn i soverommet deres. Jeg kunne kjenne alle rasjonelle følelser drukne i panisk syre. Syren fylte opp lungene mine som ballonger og øynene mine begynte å renne over. Skinnene mine brant av den sterke syren i det en varm stemme tok et godt tak rundt meg og sa, ”Jeg forstår, vi skal fikse dette”. Selv om Toby var fullstendig klar over min maur-fobi tror jeg neppe at han visste hvor dyp redselen min faktisk var før denne hendelsen. Det var ikke før vi bestemte at jeg skulle gå å spørre om en ny bungalow at redselen min ble byttet ut med skam. Spørre om å flytte over noe så harmløst og uskyldig som termitter fikk meg til å rødme, men jeg hadde ikke noe annet valg enn å møte realiteten til redselen min. De ansatte kunne fortelle meg hva jeg allerede visste; de er fullstendig harmløse og termitter lager et midlertidig hjem på tørre steder når regn gjør hjemmene deres våte, så det å flytte til en ny bungalow vil nok ikke hjelpe. Derfor var den beste løsningen de kunne komme opp med å gasse ned bungalowen vår. Jeg kunne ikke la være å få dårlig samvittighet for disse stakkars skapningene. De prøvde bare å komme seg unna regnet, og de hadde ikke rørt et hårstrå på hodet mitt. Hva gav meg retten til å ta livene deres? Gulvet vårt ble plutselig forvandlet til en massegrav av termitter, og jeg var grunnen til deres død. Minner om ’ the killing fields’ i Phnom Phen fløy gjennom hodet mitt. Noen hadde gitt feil person makten til å omdefinere rett fra galt. Et paranoid hode med slik makt var døden til så mange uskyldige liv. Min paranoia kontrollerte søvnen min den natten. Jeg ble angrepet gjentatte ganger av spøkelsestermitter som ville ha hevn. Jeg våknet av følelsen av millioner av maur over hele kroppen min. Dette viste seg og bare være stormens syke humor; regnet fra det åpne vinduet vasket vekk all håp om en ny vakker dag i paradis.

//

From Sihanoukville sailed a ferry to the Koh Rong Samloem island. On the ferry sat two lost backpackers. These two had no idea what was waiting for them.

It was a completely spontaneous decision to leave the mainland, but it turned out to be one of the best choices we have done so far on this trip. The ferry arrived at what looked like a photoshopped advertisement campaign for a travel agency. But the journey was not over yet. Our accommodation (The Robinson Bungalows) was a 45 min hike across the island through thick jungle. The humidity forced its way everywhere and our pores were drowning in sweat. Suddenly, a soft breeze came over us. Palms were starting to replace the tropical bushes, and then past the palms was the cleanest and most inviting beach you can imagine. An endless dock was the only sign of civilization. This dock was clearly moulded by the ocean’s salty wrestling. It was a path of complete freedom; I was high on the Sanloem harmony.

My itchy feet were satisfied by the sand’s natural scrubbing. We were finally ready to put our backpacks down for a couple of days. The life on this side of the island was very basic. There was no telephone signal or electricity, with the exception of a couple of hours in the evening making it into a true authentic stranded-on-a-island-experience. I was in heaven.

This paradise dream would turn into a nightmare as the sun set. A storm had spread its claws over the island, and it was ready to give us a taster for the power of tropical nature. At 3am the doors of our bungalow suddenly flew open. The waves of our paradise were tearing the beach apart. Arrows of rain hit our face through the bungalow walls, and the ceiling had created a dribbling waterfall onto the table where we had most of our stuff. The windows and the doors were slamming against the walls, while Toby and I hysterically tried to get control over the situation. The wind was so strong that shutting the door was a mission itself. Finally, after a round of brave fighting with the storm we could go back to our bed, which was now more like a wet sponge. During the night we were both just lying in bed thinking about the same thing, “is the island going to go under with the storm?”. In the morning what used to be our pathway to the reception was now a river. The rain would not stop that day, and this would soon become the start of a real hell. For those of you who have followed me for a while, you might remember a certain fear I have for a specific creature. I know this is a very irrational phobia and it is something people tend to find humorous, but for me it is the fastest way to a heart attack. The terrifying monsters I’m talking about are… ants. Yes, ants. I know, silly as fuck. Who would be scared of something so small and innocent? I am! And for the record, they are so not innocent. The strength and speed of these devils in relation to their size are similar to superhero powers.

The day we arrived on this island I thought I had managed to gain a better grip on my ant-phobia: On the floor next to me (with a safe distance of course) marched a monster. It was alone and definitely bigger than its siblings back home in Norway. The fact that it was a ginger made me curious, but in the same second I went a step closer it snared at me! We hissed at each other for maybe 10 minutes. It was an intense starring match, and we decided to settle it with walking away from each other. For the very first time in life I felt we had an understanding for each other; I didn’t like them and they didn’t like me. However, this step forward in my ant phobia recovery process was replaced with 10 steps back after the storm. That morning, when I thought the worst of the storm was over, I had a mental breakdown. The wall behind the bed was moving! The only thing that came out of my mouth was, “Oh. My. God.” When Toby asked what was wrong I answered with “omg, omg, OMFG!”. A thick stripe of termites covered the wall. Their synchronised war march was too similar to their cousins. I was going to faint. Thousands of termites had moved in and constant streams of new monsters were joining them. “Don’t disturb them, Renate”, Toby said. Don’t disturb them!? Don’t disturb THEM!? I could feel my legs tripping and my heart was about to punch out my front teeth. “I can’t stay here…”, so I ran out to the terrace of the bungalow. I was itching like a crazy person while tears filled my eyes. For some reason I decided to look around the corner of the bungalow to see where the monsters were coming from. Bad idea, Renate! Our neighbour was the biggest termite nest I had ever seen. A 3-meter tall termite castle was not something I needed to see right at that moment. Because you should always know you enemy, I also unfortunately knew that the 3 meter tall nest was probably twice as big under the ground. The water must have ruined their tunnels and therefore they would be looking for a new home. Of course this new home happened to be MY home. Kilometres of termites moving into one’s bedroom would even get a ‘normal’ person to freak out. I could feel all rational thoughts being drowned into an acidic panic attack. The acid filled up my lungs like balloons and my eyes started to overflow. The skin on my cheeks was burning from the acid when a warm voice held around me and said, “I understand, we will fix it”. Even though Toby had heard all about my ant-phobia I don’t think he really knew how deep my fear was until that day. It was not before we decided that I should go and ask for a new bungalow that my fear was replaced by shame. Asking for relocation over something as harmless and innocent as termites made me blush, but I had to face the reality of my fear. The staff informed me of what I already knew; they are more than harmless and termites will try to create a temporary home in dry places when the rain makes their main home wet, so moving to a new bungalow wouldn’t really help. Therefore, the best thing they could do was to gas our bungalow with repellent. In that moment I couldn’t help feeling sorry for those poor creatures. They were only trying to get away from the rain and they hadn’t touched a hair on my head. What gave me the right to take their lives? Our floor had turned into a mass gave of termites and I was the cause of their death. The memory of the killing fields in Phnom Penh passed through my head. Someone had given the wrong person the power to redefine right from wrong. A paranoid head with such power was the death of so many innocent lives. My paranoia controlled my sleep that night. I was repeatedly attacked by revenge seeking ghost termites. I would then wake up and feel what I thought was millions of ants all over me. This turned out to just be the storm’s vicious sense of humour; the rain from the wide-open window was washing away all dry hope of a new beautiful day in paradise.

 

Best Regards
Renate

Quote Of The Day:
“Nothing in life is to be feared. It is only to be understood.”
-Marie Curie






6 Comments

on August 14, 2015

Fy søren. Her skjønner jeg deg kjempe godt. Jeg hadde dødt. Godt Toby er stødig. Uttolig levende fortalt. Dere lever ett spennende liv. Klemmer fra mamma

    on August 15, 2015

    Haha, neida, det hadde du ikke :P en dag må du bli med på reisene våre ;)

on August 15, 2015

Wow. Just wow. The beach. The paradise. The night. The ants. Still sounds like you are creating amazing and unforgettable memories. Hope the rest of the holiday is less traumatising.

    on August 16, 2015

    Haha, the drama has just started! But yeah, I am enjoying life just a tiny bit :P <3

on August 16, 2015

Det ser jo helt fantastisk ut på bildene! De er virkelig vakre!
Men jeg skjønner deg så godt. Fobier er noe herk og det kan ødelegge så altfor mye! Håper du får en fin tur videre i alle fall. Lykke til! Kos deg så godt du kan ;)

    on August 16, 2015

    Tusen takk, Vilde <3 og det er enda finere i virkeligheten! Forbier, som du sier, er noe blææ. Igjen, tusen takk :)



Leave a Reply


%d bloggers like this: