Crisscrossing Cambodia – Part 4

Reise / Tanker / August 24, 2015

…Scroll down for the English version and photos/videos…

Været i Kambodsja er hva man vil kalle fuktig, og regn har fått en helt ny mening. På en av våre taxiturer, igjennom Phnom Penh, kom vi til å oppleve virkelighetens versjon av en James Bond bil. Etter mindre enn 15 minutter hadde gaten forvandlet seg til en elv, og det var umulig å se noe som helst gjennom det konstante regnet på bilrutene. Bilen vår ble til en båt. Vi kunne kjenne vannets bevegelser under føttene våre. Lyden av bølger som slo mot dørene til taxien gjorde oss urolige for at James Bond bilen vår var heller en synkende Titanic.

Regnet forfulgte oss hele veien til Battangbang. ”Landminer!” var hovedtingen Lonely Planet boka hadde å si om dette stedet. Vandre utenfor gangveiene i dette området er derfor overhodet ikke en god ide. Så dette ble vår første stopp hvor vi faktisk tok oss tid til å være litt late. Latskapen gikk til å besøke blant annet hjemmet til Kambodsjas beste barista, Kinyei. Jeg har faktisk fått sansen for tradisjonell khmer kaffe, selv om den er en god del søtere enn hva vi er vandt med i vesten. Til tross dette så vil nok en utmerket latte alltid være en favoritt, og Kinyei skuffet derfor ikke. Mesterskapsprisene på veggen deres var vel fortjent.

Et annet sted man også bør ta turen innom er Jaan Bai kafé/bar. Her lages de beste Gummy Bear cocktailene og Toby fikk ikke nok av Margarita’ene deres!

Etter en fortryllende kaffepause var det tid for å ta tak i alle de mulige eventyrene rundt oss.
Bambustogene er nettopp hva navnet tilsvarer – en enkel bambusplattform på togskinner. Disse gamle togskinnene tar deg med på en reise inn i khmer-landskapet, hvor øyenstikker, rismarker, og vannbøfler regjerer. Det er synd at disse bambustogene ikke kommer til å være tilstedet mye lengre, ettersom de snart vil bli byttet ut med nye kinesiske togskinner. Menneskene som arbeider her vil dermed miste deres eneste levebrød.

Toget stoppet på et øde sted hvor vi ble overfalt av verdens mest talentfulle og frempå salgsmenn. Disse ’mennene’ var i følget utseendet deres mellom 5-7 år gamle barn med et bedre engelskordforråd enn flest khmer voksne. “I give you good price, pinky-promise!”, “your girlfriend needs a gift, you should get her this, she will love it, pinky-promise!”, “buy one and I’ll give you two, pinky-promise!”, også videre. De ville ikke la oss være i fred og vi prøvde alt fra å si høflig ”Nei, takk”, til mer direkte ”NEI!”, og vi prøvde også en sleipere metode ”Vi kommer ikke til å kjøpe noe, så prøv heller igjen hos neste gruppe”. Skuffelsen senket seg over dem, men plutselig lyste en av jentene opp. Hun smilte lurt til oss og sa, ” if they don’t buy, you buy, pinky-promise?”. Den innovative og kreative sansen deres var inspirerende, og slik sjarm er ikke noe man kan lære på et fancy og overpriset universitet (takk, Univeristy of Bath). Jenta hadde store dollarsymboler i øynene og hun var klar for å sette inn nådestøtet. Da en annen liten kjøpmann dyttet seg frem ved siden av den lille jenta, for å sikre seg en andel av salget, var det den barnslige humoren min som reddet oss fra dette manipulerende salgsteamet, ”er han der kjæresten din?”. Dollarsymbolene rullet brått vekk, og hun ble plutselig en vanlig jentunge igjen. Kinnene hennes ble brennende røde, etterfulgt av insisterende benektelse. Den flaue latteren forsvant så med henne.

En unik opplevelse ble byttet ut med en annen, og vi var dermed på vei inn i en eksplosjon av flaggermus i solnedgangen. Ganske kult, eller hva! En gigantisk grotte høyt oppe på fjellveggen var hjemmet til kveldens underholdning. Gatene under grotten var stappfulle av spente turister og innfødte, og alle ventet på at Dracula paraden skulle starte. En nesten ikkeeksisterende lyd vokste seg sterkere inni grotten. Noe rørte seg! PANG, og millioner på millioner av flaggermus lagde en svart, flygende slange på den gylne himmelen. Wow, rett og slett wow…

Det å komme seg fra Battangbang til Kratie var også en ’unik’ opplevelse. Dette bestod av 7 timers busstur, etterfulgt av 2 nye timer i taxi. Folk i dette landet følger ikke trafikkregler så har du et svakt hjerte så bør du holde deg langt vekk fra khmer veiene! Den 7 timer lange bussturen gikk relativt smertefritt, men taxituren derimot… Det var en meget intim og nervepirrende berg- og dalbanetur. Siden foreldrene mine mest sannsynlig kommer til å lese dette velger jeg å hoppe over de mer adrenalinfylte detaljene over hvor ansvarsløst farlig dette var. Risk manager Renate baserte sine kalkulasjoner på feil fakta (Toby blir veldig kreativ når han er utålmodig), så vi endte opp i en liten personbil med 8 mennesker skvist sammen som en svett sandwich. Jeg måtte sitte på fanget til Toby, Toby delte samtidig setet sitt med en annen mann, han satt ved siden av en mor med et barn, og foran satt sjåføren med to andre menn.

Mirakuløst overlevde vi turen til Kratie. Hovedgrunnen for å besøke dette stedet var for å se de utrydningstruede elvedelfinene. Det er mindre enn 85 Irrawaddy delfiner igjen, og alle befinner seg her i Mekong elven, mellom Kratie og landegrensen til Laos. Vi ble fortalt at det bare var 1% sjanse for at vi kom til å se delfinene, noe som ikke var et veldig lovende utgangspunkt. Uansett, så var enten denne sannsynligheten helt feil ellers så var vi bare veldig heldige. Mekong er en mektig, brun elv og det som gjømmer seg under overflaten er et mysterium inntil det hopper opp i ansiktet ditt. Delfinene skallet dessverre ikke oss med deres verdenskjente kraftige panner, men de hoppet opp litt lengre vekk fra båten vår. Jeg kan nå sjekke av dette på listen min!

Bare fordi jeg kan så skal jeg avslutte dette blogginnlegget med å bombardere dere med noe flere bilder av dyr: Tuk-tuk sjåføren vår tok oss til et skilpadde rescue centre, hvor vi ble fortalt historien om en stor konge, en vakker men syk prinsesse, en munk som ble forvandlet til en krokodille, og munkens lærer. Tuk-tuk sjåføren fortalte historien så levende at jeg stod med munnen åpen hele tiden. Sjåføren mente helt klart at hvert eneste ord i eventyret var sant, og dette så ut til å være et delt syn blant khmer populasjonen, ettersom de hadde bygget et tempel i minnet om deres tapte prinsesse. Lang historie fortalt kort: munk helbreder den syke prinsessen, munk blir forvandlet til en krokodille, munkens lærer kommer tilbake for å lete etter munken, læreren finner da ut at munken er nå en krokodille og de drar derfor sammen ut i elven, munkens lærer og munken (som nå er en krokodille) blir angrepet av en annen krokodille, krokodillemunken svelger læreren sin for å beskytte han mot den ekte krokodillen, læreren dør i magen til munken, krokodillemunken beskylder prinsessen for lærerens død, krokodillemunken spiser prinsessen, kongen dreper krokodillemunken, slutt. Tro det eller ei, men riktig fortalt var dette faktisk en meget god historie, og jeg kunne ønske at norsk historie hadde mer krokodiller, vakre prinsesser og magi. Vinkinger blir litt kjedelig i lengden…

//

The weather in Cambodia is just moist. Rain shower has gotten a complete new meaning. During one of our taxi trips through Phnom Penh we experienced the real-life James Bond car. In less than 15 minutes, the road had turned into a river and it was impossible to see anything through the constant rain hitting the taxi’s windows. Our car had transformed into a boat. We could feel the movement of the water under our feet. The sound of waves hitting the door of the taxi made us worried that we were rather a sinking Titanic.

The rain followed us all the way to Battangbang. The main thing the Lonely Planet book had to say about Battambang was “landmine alert!”. Venturing outside the beaten tracks in this area is definitely not a good idea. So this was the first place we actually spent time to be lazy. We even got to visit what is apparently the home of the best barista in Cambodia! The name of the cafe was Kinyei. I do actually really enjoy traditional Khmer coffee, which tends to be naturally a lot sweeter than what we are used to in the West. However, the taste of an exceptional latte will still be a favourite, and this place really knew how to brew. Those championship prizes on their wall were well deserved.

Another place worth visiting if you are in the neighbourhood is the Jaan Bai cafe/bar. They make the best gummy bear cocktail ever and Toby adored their margaritas!

After a magnificent coffee break the local experiences were calling for us. The bamboo train is exactly what it says – a plain bamboo platform on train tracks. These old tracks take you on a journey into the Khmer countryside, where dragonflies, rice fields and water buffalos are the rulers. Unfortunately, these bamboo trains will not be around for much longer as they will soon be replaced with a new Chinese railway. The people working here will lose their jobs and also their only source of income.

The train stopped at a place where we would be attacked by the world’s most talented and pushiest salesmen. These ‘men’ were, by their looks, 5-7 year old kids with better English vocabulary than most Khmer grownups. “I give you good price, pinky-promise!”, “your girlfriend needs a gift, you should get her this, she will love it, pinky-promise!”, “buy one and I’ll give you two, pinky-promise!”, and so on. They wouldn’t let us go and we tried everything from saying polite “no, thank you”, to more direct “NO!”, and also the sneakier approach “we will not buy anything, but maybe the next group will”. At first they seemed very disappointed, but then one of the girls put a big devious smile on, “if they don’t buy, you buy, pinky-promise?!”. Their creative and innovative business sense was inspiring, and that kind of charm is not something you would learn at a fancy and expensive business university (thanks, University of Bath). The little girl had big dollar signs in her eyes and she was ready to settle the deal. However, when another little salesman pushed his way beside her, in order to claim his share of the business, my childish sense of humor was the key to our freedom from this manipulative sales team, “is this guy your boyfriend?”. The dollar signs rolled quickly back in her head, and she finally returned to being a kid. Her cheeks turned burning red, followed by insisting denial. The embarrassed giggling ran away with her.

One authentic experience was replaced by another, and we were heading towards an explosion of bats in the sunset. I know, pretty cool! A massive cave high up on the mountain wall was the home of tonight’s entertainment. The streets under the cave were filling up with excited tourists and locals waiting for the Dracula parade. An almost unnoticeable sound started building up inside the cave. Something just moved! BOOM, and millions and millions of bats were creating a black flying snake in the golden sky. Wow, just wow…

Getting from Battangbang to Kratie was also an ‘authentic’ experience. So after 7 hours with bus we had to a grab a taxi the last 2 hours in order to get to our final destination. People do not follow any traffic rules in this country so if you have a weak heart; stay away from the Khmer roads! The 7 hour bus journey wasn’t too bad, but the taxi trip on the other hand… it was a rather intimate and nerve wracking horror ride. As I know my parents are reading this I’ll keep out the more thrilling details of how stupidly dangerous this was. Risk manager Renate based her calculation on wrong facts and probabilities (Toby becomes very creative when he is impatient), so we ended up in a tiny saloon with a total of 8 people squished together like a meaty sandwich. I had to sit on Toby’s lap, Toby was at the same time sharing his seat with another man, beside him was a mother and her child, and in the front sat the driver with two other men.

Miraculously, we arrived alive in Kratie. The main reason for why we decided to go to Kratie was because it’s where you can see the critically endangered river dolphins. There are less than 85 Irrawaddy dolphins left and all of them are located here in the Mekong river, between Kratie and the Lao border. We read somewhere that there was only a 1% chance of seeing them, which was not a very promising starting point. However, either this number was completely wrong or maybe we were just extremely lucky. Mekong is a mighty, brown river and what hides under the surface is a mystery until it jumps up in your face. The dolphins did unfortunately not headbutt us with their famous bulbous foreheads, but they did pop up a bit further down from us. I can know check this off my list!

Just because I can I’ll end this blog post with bombarding you with some more photos of animals: Our tuk-tuk driver took us to a turtle rescue centre, where we were also told the story of a mighty king, a beautiful but sick princess, a monk that turned into a crocodile, and the monk’s teacher. The tuk-tuk driver told the story so well that I had my mouth wide open the whole time. The driver clearly had big faith in the fairy tail and so did the whole Khmer population as they had even built a temple to memorise the death of their princess.

Long story short: monk heals the dying princess, monk turns into crocodile, monk’s teacher returns to look for the monk, teacher finds out he’s now a crocodile and rides his back on the river, monk’s teacher and the monk (now a crocodile) get into a fight with another crocodile, the monk crocodile swallows the teacher to protect him from the other crocodile, teacher dies in his stomach, monk crocodile blames it on the princess, monk crocodile eats princess, king kills crocodile, the end. When told the right way it was actually a very good story, and I kind of wish that the Norwegian history had more crocodiles, pretty princesses and magic. Vikings become boring after a while…

 

Best Regards
Renate

Quote Of The Day:
“We travel not to escape life, but for life not to escape us.”






4 Comments

on August 24, 2015

How do you even find these places to go to!? Bamboo train looked great fun. Keep it up x

    on August 26, 2015

    Haha, luck I guess :P Thanks, Pong! <3

on August 24, 2015

Herlig fortelling, god tur videre.



Leave a Reply


%d bloggers like this: