Kjeragbolten – Stavanger Del 1

Kjærlighet / Norway / Reise / September 30, 2014

Norge er vakkert! Hvorfor i huleste strever jeg etter å besøke utlandet når jeg er født og oppvokst i verdens perle. Etter sørlandsturen vår kjenner jeg en viss irritasjon over meg selv: hvorfor har jeg ikke gjort dette før!? Jeg har valgt å dele opp denne friluftsliv-Stavangerturen i to deler; ned til Stavanger og Kjeragbolten, i neste innlegg tar vi for oss Prekestolen og hjemreisen.

Det var en lang kjøretur… Vi brukte nesten 9timer (vel og merke med et par tissepauser) ned til Stavanger fra Drammens-området. Ettersom vi er to gjerrige studenter, fant vi ut at å sove i bilen ville være meget sparsommelig. Noe det i bunn og grunn var, og faktisk ble det ekstremt koselig!

Kjerag er ikke en tur for pyser. Vel å merke bekymret nok jeg og Toby oss alt for mye i forhold til hva som var realiteten. Vi ble fortalt at turen tok 14timer! Da vi forsov oss og ankom Kjerag-startpunktet var vi meget urolig for at vi ville bli nektet adgang. Da jeg spurte vakta om vi var for sent ute lo han bare, “du veit du bruker ca 3 timer en vei?!”. Ja, da så!

Det var i løpet av denne turen jeg fikk endelig øye opp for hva jeg kan bruke dissa beista av noen pensjonerte danse-bein jeg har. Toby bare kalte meg “mountain goat!”. Fjellgeita var i sitt rette element, men den litt lengre vandrestokken (Toby) slet bittelitt mer med å kravle seg opp, og samtidig ikke bli blåst overrenne av den hissige vinden. Du skjønner i fjellsiktet overlever ikke de høye trærne; dette er det lille buskaset sin søte hevn! Man må være kort og robust for å vinne her, kjære Toby ;) men fjellgeita var snill mot vandrepinnen; hun stod på toppen av hver ’milefjellhylle’ og rakk kloven sin ned til den forvokste vandrepinnen. Noen ganger dyttet hun han ned i stedet. Da rullet vandrepinnen helt ned til fjellets røtter, hvor vandrepinnen ble knust i tusen fliser. Neida! Men noe som er sant var hvis fjellgjeita blei sulten spiste hun bare på barken til den stakkarslig vandrestokken. Det likte han ikke, så da gav vandrestokken henne en kvikk lunsj i stedet :)

Haha, Toby er fargeblind! Dere vet disse røde T’ene Turistforening bruker til å markere løypene sine? Ja, dissa måtte vi følge for å komme oss helskinnet frem. Toby spurte meg hvordan jeg visste hvilken vei vi skulle gå, og da sa jeg det som det var at jeg bare fulgte T’ene. Da så han rart på meg, og hele han var omringet av spørsmålstegn. ”T for Toby?”, lyste han plutselig opp! ”Norway likes the Toby”, jada gutten min, Norge hyller deg med forbokstaven din over hele landet. Men hva som virkelig fikk meg til å le hysterisk (unnskyld, Toby, nå er jeg ondskapsfull!) var da vi hadde gått en times tid, og Toby spurte forsiktig ”So where do you see the T’s?”. Jeg var klar over det faktumet at gutten ikke hadde det sterkeste fargesynet, men at han virkelig var fargeBLIND vekket all barnslig mobbing i meg! Så vi (da mener jeg; meg selv og jeg) lekte ”Hvor er T’en” resten av turen, hvor jeg ville telle alle T’ene jeg kunne se høyt. Jeg vant lett!

Det er noe helt spesielt med den norske luften. Selv om vinden tygger på strupen din kan man ikke la være å slenge armene ut, og kaste hodet bakover i nytelse. Det friske kysset fra fjellvinden og Toby var en deilig kombinasjon.

Vi klarte det! Etter 3 timer var vi på toppen av Kjerag. Det var ikke før vi kom helt ned til stupet at vi fikk øye på den majestetiske Kjeragbolten, som bare lå der å gliste til oss. For si det sånn; bolten henger 1000 meter over havet, stedet du kan faktisk stå på er ca 50cm i diameter (stol på meg, det er ikke mye), detter du er du forhåpentligvis død før du en gang treffer bakken, og med en norsk fjellvind i tillegg til en glatt steinoverflate er det faktisk en nevneverdig sjanse for at du gjør nettopp dette! Med andre ord, bare en idiot ville ha funnet på og latt seg lokke av denne dødelige bolten. Som mangehundre idioter før meg gjorde jeg også dette. Toby derimot hadde hjerneceller igjen fra den lange gåturen, så han blånektet tvert.

Tobys personlige kommentar for dødsbolten: ”I was a chicken. Kjeragbolten had beaten me and I couldn’t take those final steps to admire the view. I couldn’t even watch Renate stand on the tiny boulder because of my fear that the wind was about to blow her away. Of course, she loves seeing me suffer so she went on to take a gazillion selfies on that silly thing – “Let me take a selfie“.”

Som Toby kildret så vakkert må jeg innrømme at jeg stod på bolten unødvendig lenge bare for å terge han. Til slutt skrek han til meg med sin sinteste stemme at jeg måtte pelle meg ned. Gutten turte ikke en gang å se på meg, og da jeg spurte om han kunne gi meg kameraet mitt (mens jeg stod og dinglet oppå bolten selvfølgelig), sånn at jeg kunne ta nødvendige selfies, la han kameraet et godt stykke unna kanten. Han kunne ikke få seg til å nærme seg det truende stupet jeg sjanglet selvsikker over, noe jeg i grunn forstår.

Jeg var så tøff i trynet. Dette var selvfølgelig før vinden gav meg et kraftig bitch slap midt i fjeset! Bare jeg klarte det første skrittet så skulle det gå bra… Etter flere forsøk endte jeg opp med å krabbe over på steinen -.- og det verste var langt ifra over; en ting er å komme seg oppå steinen, en annen ting er å stå oppreist på steinen. Hjertet hamret mot lungene mine og beina dirret under meg. Havet stod med åpen munn og bare ventet på at jeg skulle gjøre ett feilsteg, bokstaveligtalt. Det gikk opp for meg at adrenalinet hadde gjort all jobben med å faktisk reise meg opp på to bein. Jeg viste fingeren til vinden og snudde meg overraskende stødig i retning av Toby, ”This is awesome!!!”.

Foreningen etterpå var nesten tåredryppende. Toby hadde virkelig vært redd for meg! Jeg er så fæl noen ganger. Med en helt utenomjordisk utsikt ble dette til en ganske så romantisk tur.

Fjellhylla over Kjeragbolten var enda en vakker utkikkspost, og utsikten skulle bare bli enda bedre.

For hver store fjelltur jeg gjør i Norge har jeg bestemt meg for å utføre et ”ritual”: Vise fjella hva virkelig fjell er, haha, jeg mener selvfølgelig småstein!

Dette blir nesten som mitt personlige merke på naturen. Akkurat som at folk legger steiner oppå hverandre i random fjellhauger, så gjør jeg det også (bare med litt andre steiner).

Så var det den samme veien tilbake. Men veit dere hva? Fjellgeitas klover fungerer tydeligvis dårlig nedover fjellvegger! Jeg har aldri hatt problemer med knærne mine i nedoverbakker, og jeg har faktisk vært en av dem som har gjort narr av folk som påstår at å gå ned er så mye verre enn å gå opp trapper. Det kaller jeg karma. Jeg føler meg så gammel! Det kjentes som om knærne la all sin vekt på sylskarpe kaktusnåler. Da jeg var helt nede var knærne mine ballong-hovne; jeg skal spare dere for bilder. Som sagt var fjellgeita litt mindre funksjonell for denne siden av fjellaktiviteten, vandrestokken derimot… Han bare rullet nedover, og denne gangen var det vandrestokken som kunne geipe hånlig til den hovmodige, dumme, handicappede fjellgeita.

Denne turen fikk meg virkelig til å sette pris på Norge. Det er avgjort; en eller annen gang kommer jeg til å bosette meg hjem igjen i mitt kjære land (mohaha, det rimte)!

Jeg kommer til å legge ut 2.del av denne Stavanger-turen om ganske snart, så stay tuned :)

Best Regards
Renate

Dagens moralpreken:
“Like gravity, karma is so basic we often don’t even notice it.”
― Sakyong Mipham






5 Comments

on October 1, 2014

Noe så vakkert. Ja Norge er vakkert, det har jeg sakt hele tiden. Så deilig at du også ser det. Vakker fortelling og super vakre bilder både av dere og av naturen. Gleder meg tilfortsettelsen

on October 1, 2014

For noen fantastisk fine bilder! Og jeg blir bare mer og mer forelsket i dere som par – dere er så fine sammen :-D Shit, det så ut som en super tur altså! og du er tøff, jeg fikk vondt i magen bare av å se bilde av deg oppå den lille klumpen av en stein ;-)

    on October 1, 2014

    Du er så skjønn du, Linn Beate! Du gjør meg jo helt varm :D Absolutt en tur jeg kan anbefale. Haha, kjenner fortsatt sommerfuglene komme tilbake når jeg også ser dem xD

on October 7, 2014

[…] sovelyder fra Toby. Denne harmoniske vekkeklokken ble brått kvalt av hovne og såre bein fra Kjeragturen dagen før! Hver eneste lille bevegelse gjorde at ledd gråt ut knekkelyder; jeg har blitt […]



Leave a Reply


%d bloggers like this: